Kan vi stole på Bibelen?

Det står en kamp omkring bibelen. Kan vi stole på den? Er det sant det som står der? Er det Gud som har inspirert de som skrev eller er det menneskers egne ord og tanker? Min grunnleggende forutsetning at det er Gud som, gjennom den Hellige Ånds inspirasjon, har drevet dem som skrev bibelens bøker, og at det er Gud som taler til oss. De bibelske forfattere brukte ord og begrep som var vanlige i deres samtid, men budskapet er ikke begrenset til det skribentene selv tenkte og forsto (1 Pet. 1,10 – 12).  Bibelen er derfor Guds åpenbaringsord. Den er helt og holdent sann (Joh. 17,17) og kan ikke gjøres ugyldig (Joh. 10,35)

 

Dette synet på bibelens inspirasjon og ufeilbarlighet gjelder originaltekstene slik de forelå fra de bibelske forfatteres hånd. Utfordringen er at ikke noen av bibelens originaltekster er bevart for oss i dag. Alle grunntekster vi arbeider med er avskrifter, og vi har et stort antall tekster på de opprinnelige språkene.  Et viktig arbeid gjøres derfor med å analysere disse tekstene og sammenligne dem slik at vi i dag kan basere våre oversettelser på grunntekster som, så langt det er mulig, har den samme ordlyd som de opprinnelige tekstene.

På spørsmålet i overskriften kan vi derfor si et tydelig: «Ja, vi kan stole på bibelen. Den er Guds tale til oss i dag.»

​

Bibelen må tolkes

Da evangelisten Fillip, ifølge fortellingen i Apostlenes gjerninger, ble sendt til den øde veien ved Gaza, stilte han et spørsmål til hoffmannen som satt på sin vogn og leste: «Forstår du det du leser?» Dette spørsmålet er alltid aktuelt for enhver som er interessert i bibelen. Når vi arbeider med bibelens tekster er vi opptatt av hvordan det som står skrevet skal forstås av oss i dag. Dette kaller vi gjerne hermeneutikk, eller fortolkningslære. Når Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus, advarer han mot dem som utlegger Skriften feil og han nevner noen eksempler på det. Så oppfordrer han Timoteus til å dele eller tolke bibelen rett. Hva innebærer det?

​

Hele skriften er Guds evige ord og den øverste autoritet for liv og lære. Det bibelen sier er det Gud som sier. Dette innebærer ikke at den er løsrevet fra den tiden den ble skrevet i og at alt gjelder oss i dag. De ulike bøkene er preget av den tiden de ble til i, uten at det svekker dem som Guds Ord og hans åpenbarte vilje.

​

Som kristne leser vi bibelen i et nytestamentlig perspektiv.  Det gamle testamente peker fram mot Det nye og Det nye testamentet ligger skjult i Det gamle. Jesus Kristus er hovedpersonen i hele bibelen og i alle bibelens bøker, enten det er gjennom forbilder, profetier eller direkte gjennom hans gjerning og tale. Vi tolker derfor bibelen i lys av Jesus Kristus og slik Gud gjennom sin Sønn har åpenbart seg for oss.

 

Det gamle testamente inneholder mange ulike typer tekster som må tolkes ulikt. Der finner vi historiske fortellinger som beskriver historiske hendelser, men som allikevel kan stå som forbilder for oss. Der finner vi poetiske bøker full av tidløs visdom eller bønner og lovsanger som mennesker i ulike livssituasjoner har skrevet ned på en slik måte at vi i dag kan legge våre egne bønner inn i tekstene.

 

Flere av bøkene, særlig Mosebøkene, er lover og forordninger som var en del av pakten mellom Gud og Hans eiendomsfolk, Israel. Her finner vi renhetsforskrifter og seremonilover knyttet til dagliglivet og tempeltjenesten. De er situasjonsbestemt og må tolkes i lys av dette.

Når vi skal forstå enkelt-tekster i bibelen, kan man ikke ta vers ut av sin sammenheng og forstå dem uavhengig av det bibelen ellers sier. Vi lar tekst forklare tekst og vers forklare vers fordi det er summen av Guds Ord som er sannhet.

 

Vi trenger den Hellige Ånds visdom når vi tolker bibelen og vi gjør det med den største ærbødighet. Vi erkjenner at det er mye vi ikke forstår, men vi søker stadig større innsikt. Vi har ingen rett til å tolke bibelens tekster slik at de bedre kan aksepteres i vår tid og av det moderne mennesket dersom dette innebærer at vi endrer det Guds Ord sier. Når vi tolker bibelen, er det for bedre å forstå hvordan Gud taler til oss i dag og hvordan vi kan følge hans Ord i liv og lære.

 

I vår metodistiske tradisjon har vi hatt en metode for teologisk refleksjon der har ønsket å harmonisere fire ulike kilder til menneskelig erkjennelse – Skriften, tradisjonen, erfaringen og fornuften. Disse fire kildene kan lett komme i konflikt med hverandre. Gjennom å gi en av dem – Skriften – den fremste autoritet, vil et slikt konkurranseforhold unngås.

 

For Wesley dannet ikke tradisjonen, fornuften og erfaringen noen form for tilleggskilder til teologisk innsikt. Han trodde at Bibelen var den eneste kilden til kunnskap om Gud. Disse tre dannet en ramme for å tolke Bibelen. Med Bibelen som denne eneste kilden til Gudskunnskap, danner tradisjonen en slags linse gjennom hvilken man kan tolke Bibelen. Men til forskjell fra Bibelen, er ikke tradisjonen et ufeilbarlig instrument. Den må derfor balanseres med og testes av fornuften og erfaringen. Fornuften er det redskap vi kan bruke for å evaluere og utfordre tradisjonen. Gjennom fornuften kan vi også justere vår tolkning av Skriften.

 

For Wesley var testen på vår tolkning av et gitt skriftsted, hvordan denne tolkningen fungerte i en kristens erfaringsliv. Wesley var pragmatiker, og han så derfor på erfaringen som det beste bevis – etter Skriften – på sannhetsgehalten i et gitt teologisk syn. Skriften skal ikke bare læres og tros på. Skriften skal leves, og gjennom det prøves vår teologi.

​

Leif Jacobsen