Tanker om metodismen

Av John Wesley

I denne artikkelen prøver John Wesley å ta en objektiv kikk på metodismen i framtiden. Han er veldig klar på sin evaluering av hva som kan skje, og hvordan det kan unngås eller forbedres. Wesley viser en usedvanlig innsikt i dette emnet og som sådan er denne artikkelen nødvendig å lese gjennom for alle som søker sannheten om hvordan bevare vekkelse.

1. Jeg er ikke redd for at folket som kalles metodister skal slutte å eksistere verken i Europa eller Amerika. Men jeg er redd for at de bare skal eksistere som en død sekt, og ha religionens form uten dens kraft. Og dette vil uten tvil skje, hvis de ikke holder fast ved både den læren, den ånd og den disiplin som de startet med.

2. Hva var deres grunnleggende lære? At bibelen er den hele og eneste rettesnor både for kristen tro og praksis. Dermed lærte de:

At religion er et indre prinsipp; som ikke er noe annet enn Kristi sinnelag; eller, med andre ord, sjelens fornyelse etter Guds bilde, i rettferdighet og sann hellighet
At dette aldri kan bli virket i oss, utenom i Den Hellige Ånds kraft.
At vi mottar dette, og alle andre velsignelser, bare for Kristi skyld (og for hans hensikter), og
At enhver som har Kristi sinnelag er vår bror, søster og mor.

3. I 1729 ble fire unge studenter i Oxford enige om å tilbringe sine kvelder sammen. De var alle ivrige medlemmer i den anglikanske kirke, og hadde ikke noen spesielle meninger om noe. De utmerket seg bare ved at de til stadighet var i kirken og stadig gikk til nattverd. I 1735 hadde tallet på dem økt til femten, da deres leder reiste til Amerika med den hensikt å forkynne for de indianske hedningene. Metodismen så ut til å dø bort, men ble vekket til live igjen i 1738, spesielt etter at Wesley (siden han ikke fikk lov til å forkynne i kirkene) begynte å forkynne utendørs. Når en og flere begynte å søke etter hva de kunne gjøre for å bli frelst, ønsket han å møte alle i fellesskap. Dette gjorde de, og økte stadig i antall. I november ble han tilbudt å kjøpe en stor bygning, the Foundery, og han begynte å preke der morgen og kveld. Han prekte klokken fem om morgenen og klokken syv på kvelden, slik at folks arbeid ikke skulle bli hindret.

4. Fra begynnelsen satt menn og kvinner på hvert sitt sted slik som de alltid gjorde i urmenigheten, og ingen hadde faste plasser, men de som kom først satte seg først. De hadde ikke innelukkede benker, og alle benkene for både fattig og rik var like. Wesley begynte gudstjenesten med en kort bønn, deretter sang de en salme. Så forkynte han (vanligvis omkring en halv time,) og deretter sang de noen få vers av en annen salme, og avsluttet med bønn. Den læren han framholdt var: Frelse ved tro, forutgått av anger og omvendelse, og etterfulgt av hellighet.

5. Men når et stort antall mennesker ble lagt til foreningen var den store vanskeligheten å holde dem sammen. For de fløy stadig hit og dit, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre med det. Men Gud sørget for dette også, selv om vi i begynnelsen ikke fant noen løsning. Et år eller to etter møtte Wesley lederne for foreningen i Bristol og spurte: «Hvordan skal vi betale gjelden på forsamlingshuset?» Kaptein Foy sto opp og sa: «La alle i foreningen gi en penny i uka, og da vil det raskt være gjort.» «Men mange av dem», sa en annen, «har ikke noen penny å gi.» «Det er sant,» sa kapteinen, «men la meg få ti eller tolv av dem. La hver og en av dem gi det de kan ukentlig, så skal jeg sørge for det som mangler.» Mange andre kom med samme tilbud. Så Wesley delte foreningen mellom dem, og tildelte en klasse på ca. tolv personer til hver av dem, og kalte dem ledere.

6. Ikke lenge etter informerte en av disse lederne Wesley om at når han besøkte hjemme til en fra klassen sin, så fant han ham midt i en krangel med kona. En annen fant han full. Umiddelbart slo det Wesley: «Det er dette vi har manglet. Disse lederne skal ikke bare hente tilskuddet til å betale lånet, men også våke over sjelene til sine brødre.» Når foreningen i London hørte dette, fulgte de villig eksemplet fra Bristol, og det samme gjorde alle foreninger fra da og framover både i Europa og i Amerika. På denne måten fant man lett ut om noen ble trøtte eller svake, og hjelp kom raskt på plass. Og hvis noen ikke levde slik de skulle ble de raskt oppdaget, og ble enten hjulpet til rette eller utvist. For de som visste hvem de trodde på var det en annen hjelp som kom på plass. Fem eller seks gifte eller single menn kom sammen på en tid som passet, med tilrettevisningen fra Jakobs brev: «Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.» Og fem eller seks av gifte eller single kvinner møttes med sammen hensikt. Utallige velsignelser har kommet ut av denne ordningen, spesielt hos dem som søkte fullkommenhet. Når noen virket som de hadde oppnådd dette fikk de møtes med et antall andre, som så langt mennesker kan bedømme hadde del i den samme «store frelse.»

7. Fra denne korte skissen av Metodismen, (som den kalles) kan enhver forstandig mann lett se at dette er ganske enkelt vanlig, bibelsk religion, voktet av noen få forsiktighetsregler. Essensen i det er hellighet i hjerte og liv; det er dette alle indisier og omstendigheter peker på. Og så lenge de er sammenføyd i det folket som kalles metodister skal ikke noe våpen som smis mot dem lykkes. Men om til og med indisiene og omstendighetene blir foraktet vil det essensielle snart være tapt. Og hvis noen gang de essensielle delene skulle fordufte, vil det som er tilbake være møkk og slagg.

8. Det ligger nært vårt hjerte å forstå hvordan det står til med oss i dag. Jeg frykter at over alt der rikdommen har økt (unntakene er veldig få,) har essensen i religionen, Kristi sinnelag, minket i samme takt. Derfor kan jeg ikke se hvordan det er mulig når ting er som de er, at noen sann religiøs vekkelse kan fortsette over lang tid. For religion må nødvendigvis produsere både hardt arbeid og sparsommelighet; og disse kan ikke annet enn å bringe rikdom. Men når rikdommen øker, vil det samme skje med stolthet, sinne, og kjærlighet til verden i alle dets grener.

9. Hvordan skal det da være mulig at Metodismen, det vil si, hjertets religion, selv om den nå bærer frukt som en frodig seder, skal fortsette i denne tilstanden? For metodistene overalt hvor de finnes blir flittige og sparsommelige; som et resultat øker de sine rikdommer. Følgelig vokser de proporsjonalt i stolthet, sinne, kjøttets begjær, øynenes begjær, og livets begjær. Så selv om religionens form forblir, forsvinner ånden raskt av gårde.

10. Er det ingen måte å forhindre dette? Denne pågående moralske forråtningen av den rene religion? Vi bør ikke forby mennesker å være flittige og sparsommelige: Vi må formane alle kristne å tjene alt de kan, og spare alt de kan; det vil si, å bli rik! På hvilken måte, da, (spør jeg igjen,) kan vi gjøre, for at våre penger ikke skal bringe oss ut i synd, og til det dypeste helvete? Det er en måte, og det er ikke noen andre under himmelen. Hvis de som «tjener alt de kan,» og «sparer alt de kan,» på samme måte «gir alt de kan;» da, jo mer de tjener, jo mer vil de vokse i nåde, og jo mere skatter vil de legge opp i himmelen.