Personlige refleksjoner etter Sentralkonferansen våren 2023

22/3/2023 v/ Andreas Kjernald

​

Her kommer noen tanker og min personlige refleksjon om hva som skjedde på sentralkonferansen, men kanskje mest hva som skjedde etterpå.

​

Som dere kanskje vet var det to store saker som var til behandling på denne konferansen. For det første ønsket noen årskonferanser seg ut av UMC og for det andre ønsket noen årskonferanser en egen måte å bestemme over ordinasjon av LBQTI+/homofili og ektenskap av desamme.

​

Dette hadde man jobbet med i lang tid og på konferansen gikk man til behandling av disse to. På Facebook siden Nordic Methodists for a way forward kan man lese at noen av de liberala hadde forståelsen av at det låg et felles forståelse/forslag til avstemning som innebar at Eurasia og Estland fikk lov å gå ut tidligere enn normalt men også at enkelte årskonferanser skulle få lov at, på tross av kirkens lære på verdensbasis, vie homofile og ordinere homofile til tjeneste hvis man ønsket det.

​

Punkt 1 ble vedtatt men punkt 2 ble ikke det. Stemningen på Nordic Methodist for a way forward var minst sagt dyster etterpå. Både tilsynsprester og "vanlige" skriver nå om dolkestøter i ryggen, om å finne nye og andre veier for å sikre homofile vielser/ordinasjoner, om å la være å vente på kirkens demokratiske organ/konferanser og til og med oppmuntring til å bryte kirkeordningen og vie homofile så raskt som mulig. Man var glad at tusentals metodister ikke lenger var en del av fellesskapet og det skrevs at tiden for samtale var over og tiden for handling var inne.

​

Jeg skjønner godt at man i sterke følelser skriver og tenker ting man kanskje ikke gjør ellers men samtidigt er det for meg veldig rart å lese slike ting. Hvordan er det slik at man er så sint og frustrert og lei over en sak som ikke har med frelsen eller Guds vesen eller kirkens oppdrag å gjøre? Hvordan er det mulig at man er glad over at fellesskapet, som har overlevd og vært til glede i titalls år, går i stykker? Hvorfor er det slik at dette spørsmålet er så viktig at det oppfodres til olydighet?

​

Hvis det handler om at man føler seg lurt eller "fått et dolkestøt i ryggen" er det en sak...men er det så rart at konservative ikke stemte for å åpne opp hele årskonferanser til å vie/ordinere homofile? At man valgt å holde kirkeordningen sammen?

​

Å tape i det kirkepolitiske spillet er både vanskelig og ikke noe særlig gøy. Tro meg, jeg har tapet i over 15 år. Samtidigt sliter jeg med tanken at det er viktig å utkjempe det politiske spillet i kirken for å få min tro og min syn til å bli kirkens. Jeg ble prest i kirken fordi jeg mente hva jeg sa i mine ordinasjonsløfter. UMC har en Biblisk riktig og sann tro og jeg skal ikke endre på den. Slik har alle prester lovet.

​

Jeg er redd for at di som føler seg skuffet og lei nå kommer til å velge å kjempe hardere og kanskje tøffere nå. Jeg finner det både ekstremt slitsomt og veldig trist at en kirke som helt åpenbart sliter veldig med sitt oppdrag om å vinne mennesker for Kristus kommer til å bruke så mye tid og energi på denne saken videre.

Jeg er veldig klar over at mange metodister både høyt og lavt ikke ser "å vinne mennesker for Jesus", eller menneskers omvendelse fra synd, tilgivelse og frelse og disipelskap, som noe nødvendig men jeg vil ikke tro at flertallet er der. Jeg vil tro at di fleste fortsatt er opptatt av at mennesker ska bli frelst og finne nytt liv i tro og etterføljelse til en evighet i Himmelen.