UENIGHETSFELLESSKAP

 

Da jeg ble spurt om jeg kunne si noe om uenighetsfellesskap så jeg for meg ekteskapet. Min kone og jeg er ikke enig om alt her i livet. Men det viktigste er vi enig om; blant annet det kristne livssynet, som også var årsaken til at vi møttes. Vi mennesker er forskjellige, men jeg tror ikke at jeg kunne ha giftet meg med en kvinne som ikke var kristen. Den uenigheten ville jeg nok ikke ha klart å leve med. Det ville blitt en manglende enhet i bunnen. Derfor er det bedre med enighet enn uenighet.

 

Slik er det også i kirken. Ordtaket like barn leker best er gyldig. Da jeg så på det lysende korset i Tistedal kirke på søndag, tenkte jeg at korset er noe vi deler med alle kirkesamfunn, også den katolske kirke og adventkirken som er mest ulike de andre. Jeg anerkjenner at også disse har et levende forhold til Jesus Kristus, men for meg ville uenigheten med disse kirkenes teologi vært så stor at jeg ikke kunne vært medlem. Noen uenigheter går så dypt at det ville hindret meg i min trosutfoldelse. Jeg ville blitt ufri og bundet fordi jeg ikke av hjertet kunne tilsluttet meg fullt og fast å be til jomfru Maria eller holde lørdagen som sabbat. Jeg finner ikke at dette er sannheter nedfelt i Guds Ord.

 

Vi går gjennom livet en gang og det naturlige er selvsagt å søke tilbedelse av Gud med likesinnede. At dette også innebærer uenighet i mangt og mye er unngåelig. Mange typer uenighet er sunt fordi vi trenger å brynes på våre standpunkter for å modnes og bli voksne.  Men i homofilisaken opplever jeg at min kirke vil ha meg til å omfavne en lære som jeg ikke finner igjen verken i Bibelen eller i Wesleys skrifter. Dette blir for meg motsatt av skriftsmessig hellighet. Prinsippet som hele mitt kristenliv hviler på er bibeltroskap. Det var nettopp sannheten i Bibelen som i utgangspunktet ledet meg til Jesus Kristus. Sannhetene i Bibelen er min daglige mat, mitt lys på veien og håpet om evigheten. Min tanke er at uenighet i mange ting hører med i et menighetsfellesskap og er uunngåelig. Men i læremessige saker kreves en grunnleggende enighet, der kan vi ikke være uenige.

 

Jeg kan tilbe Gud sammen med troende som ikke deler synet på bibelens autoritet, men trives best med brødre og søstre som gjør det. Jeg kan tilbe Gud i en kirke som ikke representerer den bibeltroskap som jeg selv står for, men jeg kan ikke være medlem i et kirkesamfunn som ikke har nedfelt bibeltroskap i sine læresetninger og følger disse. Da blir det ikke enhet i bunnen, ikke enighet i praktiseringen av troen, men en uenighet som til slutt river i stykker og ødelegger fellesskapet. Da er det bedre å skilles å gå hver sin vei.

 

Øyvind Aske